Walt Disney Treasures - Mickey Mouse in Black and White - vol. 2 [2 DVD]

Jeg er veldig glad for Walt Disney Treasures. Tidligere utgivelser med Mikke Mus i farger, Donald Duck, Silly Symphonies og andre, har sin selvsagte plass i ethvert møblert hjem. I Disneys skattkammer er det også godsaker nok å ta av. Volum 1, med 34 Mikke-kortfilmer i sort-hvitt fra perioden 1928 til 1935, følges av volum 2 med ytterligere 40 fra samme periode. Alt er nok ikke like severdig, og spesielt på disk 1 blir repetisjonene vel åpenbare. Når det er sagt, er det all grunn til å supplere samlingen med Mickey Mouse in Black and White - volum 2. Samlingen gir oss et verdifullt innblikk i en periode hvor det som skal bli Disneys særpreg formes. Den viser utviklingen hos Mikke og Disney fra stumfilmslapstick til musikkvaudeville og til slutt eventyrfilmene som blir kjernen i filmsatsningen til studioet. Og, vi finner filmer som er mer referert til enn sett i senere tid.

Mickey Superstar
Sent 20-tall og tidlig 30-tall er årene hvor Mikke Mus kanskje når høyden av sin popularitet som tegnefilmkarakter og får superstjernestatus. Disk 1 av samlingen begynner med Mikke Mus i The Barn Dance fra 1929. Mikke skal på låvedans med Minni og utfordres av hårete rival. Fra de første filmene med Mikke i hovedrollen var hans menneskelige egenskaper på plass. Derfor er en film som When the Cat’s Away (1929) interessant. Her forlater katten huset og musene med Mikke i spissen inntar krik og krok. Her er Mikke mus først og fremst og selv om han har bukser og utseende, er museidentiteten sterkere her enn vanlig. Filmene gir oss også den gradvise introduksjonen av nye faste karakterer som Klaus Knegg, Klara Ku, og Pluto eller Rover som han heter i The Picnic fra 1930.

Vi får også et inntrykk av hvordan Disney går fra ren slapstick og gags i de tidlige filmene med Mikke, til mer musikkrevy eller vaudeville. Her er Mikke den selvbevisste entertaineren som fremfører rene sing-and-dance-numre ofte på en eller annen form for scene. I Just Mickey (1930) entrer Mikke scenen som fiolinvirtous med selvsikkert ego. Her er det lite annet enn komikk knyttet til musikkfremførelsen og kampen mot instrumentet. Dette er den første Mikke-kortfilmen uten at Ub Iwerks er kreditert. Legg merke til forandringen av innledende tekstplakater for The Haunted House (1929), som er å finne på disk 2 under overskriften From the vault, og Just Mickey.

Disse rene musikkrevynumrene er etter min mening, de filmene som har tålt tidens tann minst. Det gjelder også de mange repetisjonene av Mikkes bruk av dyr som instrumenter. I Jungle Rhythm (1929) varieres riktignok miljøet ved at Mikke får anledning til å spille på mer eksotiske jungeldyr, men det er variasjoner rundt et ganske oppbrukt tema.

Når Mikke inntar rollen som skuespiller og får en historie å jobbe med blir filmene mer interessante. I en som Mad Dog Pluto (1932), også den på disk 1, spiser Pluto et såpestykke og den skummende fråden fra munnvikene tolkes som hundegalskap (i den norske tekstingen oversettes ”mad dog” med ”sint hund” som kanskje ikke helt treffer blink). Historien er enkel, men mer skal det ikke til for at opptrinnene rundt Mikke og Pluto får en rød tråd som gjør dem severdige. Det samme gjelder Cactus Kid (1930) hvor musikken absolutt er sterkt til stede, men hvor rivaliseringen mellom Mikke og Svarte Petter om Minni, gir den nødvendige rammefortellingen.

Mange godbiter og noen overraskelser
Slik fortsetter det på disk 2 hvor filmene stadig blir mer avanserte teknisk og Mikke utfordres som skuespiller. I From the vault presenterer Maltin filmer, som av ulike grunner, har blitt holdt tilbake fra distribusjon. Fellesnevneren er bruk av ”black face”, men Maltin gir en fin ramme til materialet. I stedet for å holde dette tilbake, oppfordrer han oss til å forsøke å sette oss inn i den historiske konteksten de ble laget. Som han sier er den gjentatte bruken av ”mammy” vel så mye en referanse til Al Jolson som et rasistisk motivert pek. Jolson ble udødeliggjort som den første som ga lyd fra seg på film nettopp i et ”black face”-nummer. Det er ingen grunn til at ikke disse filmene skal sees, men en skal ikke ha mye kunnskap om hvor betent fremstillingen av rasestereotypier er i USA, for å forstå at en film som Mickey’s Man Friday (1935) vekker oppsikt. Derfor bør Disney ha honnør for å lette på sløret.

En favoritt, som bør tas fram ved juletider, er Mickey’s Good Deed (1932) hvor Mikke leverer en skuespillerprestasjon Chaplin verdig. Filmen regissert av Bert Gillett som står bak mange av Mikke-filmene på samlingen og i tillegg regisserte flere Silly Symphonies, blant annet The Three Little Pigs (1933).

Et savn, som jeg har påpekt i forhold til volum 1 i samlingen, er mer informasjon av denne art. Hvem har regissert filmene, og hvem av animatørene som senere skal bli legender i og utenfor Disney-studioet, deltar i produksjonene? Heldigvis finnes det kilder for de interesserte å gå til, men savner likevel at DVD-ene peker på dette. Blant bonusmaterialet er et møte mellom Leonard Maltin og Mikke-samler Bernie Shine. Temaet er det enorme spin-off-markedet av produkter som ble prydet av musa.

Til tross for at jeg savner mer historisk fakta og mer kritiske blikk, er DVD-ene laget i respekt for de historisk interesserte. Og det er et usensurert blikk på Disney vi får servert. En film som The Wayward Canary (1932) blir blant bloggere og andre meningsbærere av ymse art, referert til som ”bevis” på Disneys tilbøyelighet mot nazismen. Grunnen er at det i filmen finnes en lighter med påtrykt hakekors. Ser en på de mange anklagene som bruker lighteren som fellende bevis, skrives det blant annet at den brukes av Mikke, at den finnes sammen med et portrett av Walt, og andre påstander som tyder på at anklagerne ikke har sett filmen selv. Det vi faktisk ser er at en av kanarifuglungene på flukt ved et uhell tenner lighteren og får svidd litt halefjær. Bildet er ikke et portrett av Walt, men av Douglas Fairbanks, med hilsen signert ”Doug”. Lighteren har et hakekors, og det er godt mulig at dette var en hilsen til det tyske folket (som ennå ikke hadde satt nasjonalsosialistene i førersetet, men i likhet med resten av verden hadde trykket Mikke til sitt bryst) eller til og med et uttrykk for sympati med deres politiske program. Det kan også ha vært en bruk av hakekorset som symbol på hell og lykke slik det var brukt før nazistene tok det i bruk, men det virker merkelig at ikke det på et eller annet vis var koplet til Tyskland i og med at nazistene på dette tidspunktet hadde innarbeidet swastikaen som symbol på bevegelsen.

Walt Disney skal ha blitt anklaget for nazisympatier av Art Babbitt i forbindelse med den opprivende streiken ved studioet i 1941. Hvis det stemmer, er Disney i selskap med mange som på avstand lot seg fascinere av de tyske nazistene. Det er imidlertid et spørsmål om dette gjør oss noe klokere i forhold til arven etter Disney. Historien har vist oss at kreativitet ikke nødvendigvis er synonymt politisk gangsyn. Disneyselskapet holdt lenge Der Fuehrer’s Face tilbake fordi Donald portretteres som tysk nazist. Men Donald er både motvillig og kuet, og det er vanskelig å se filmen som noe annet enn en flammende kritikk av nazismen og ditto hyllest til det amerikanske. Derfor, men viktigst på grunn av dens ubestridte kvalitet, har filmen sin rettmessige plass på The Chronological Donald, Volum 2 (1942-1946) (dessverre kun på den amerikanske utgivelsen – filmen er, underlig nok, fraværende på den europeiske versjonen, red. anm.).

Mikke og skaperverket til Disney hadde en universell appell som førte til den enorme populariteten som ble dem til del på 30-tallet. For å sikre og øke nedslagsfeltet ble bifigurer introdusert på løpende bånd som på egne bein skulle oppnå tilnærmet like stor popularitet. Det store antallet filmer som er representert på volum 1 og 2 av filmene i sort-hvitt, gir oss en antydning om hvor populær Mikke var. Også det faktum at Walt Disney valgte å vente såpass lenge med å introdusere Mikke i fargefilm. Som Leonard Maltin påpeker, var det rett og slett ikke nødvendig. Publikum ville ha Mikke uavhengig av technicolor. Ikke alt er like severdig, og det er en viss fare for overdose når disse filmene sees samlet. Det er likevel mange høydepunkter og mye å glede seg over for både Mickey-Mouse-Minded og de andre.

Mickey Mouse in Black and White - vol. 2 - film for film:
1929: The Barn Dance, The Opry House, When the Cat's Away, The Barnyard Battle, The Plowboy, Mickey's Choo-Choo, The Jazz Fool, Jungle Rhythm, Wild Waves, The Haunted House; 1930: Just Mickey, The Barnyard Concert, The Cactus Kid, The Shindig, The Picnic; 1931: Traffic Troubles, The Castaway, Fishin' Around, The Beach Party, Barnyard Broadcast, The Moose Hunt, The Delivery Boy; 1932: The Mad Dog, Barnyard Olympics, Musical Farmer, Trader Mickey, The Wayward Canary, The Grocery Boy, Mickey in Arabia, Mickey's Good Deed; 1933: Mickey's Pal Pluto, Mickey's Mechanical Man, Mickey's Mellerdrammer, The Steeplechase; 1934: Playful Pluto, Mickey's Steam-Roller, Mickey Plays Papa, Shanghaied; 1935: Mickey's Kangaroo, Mickey's Man Friday

Anmeldt av Rune Kreutz, 14.12.09

Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.

Relaterte utgivelser:
Walt Disney Treasures - Mickey Mouse in Black and White - vol. 1 [2 DVD]
Walt Disney Treasures - Mickey Mouse in Living Color Volume Two 1939 - 1995 [2 DVD]